EU en Konfliktskaper

Konflikt om jord

På sine hjemmesider skriver EU at det er kun ved å møte de grunnlegende årsakene til konflikt, som fattigdom og matsikkerhet, at man kan promotere utvikling og opprettholde fred. Under rubrikken «land politikk», skriver de videre at sikre landrettigheter og beskyttelse mot jordran er viktige komponenter for å løse de grunnleggende årsakene til konflikt.

Det paradoksale er derimot at som en direkte konsekvens av EU`s direktiver løses ikke disse grunnlegende årsakene, de forsterkes.

I 2006 fastsatte EU en målsetting om at 10 prosent av energimiksen i transportsektoren skulle komme fra fornybare kilder.

Afrika

Dette grepet sikret et garantert marked for biodrivstoff i Europa, og var et direkte incentiv til multinasjonale selskaper og private finansinstitusjoner til å sikre seg jordområder. Investeringer i jord har tradisjonelt sett vært lite attraktivt på grunn av politisk ustabilitet og lavavkastning. Som en direkte konsekvens av EU`s direktiver og ulike økonomiske incentiver på produksjons og forbrukssiden endret derimot dette seg, og jord har blitt en strategisk viktig vare for investorer.

Dette er spesielt tydelig i Afrika hvor vi ifølge The Land Matrix finner vi 62 prosent av alle internasjonale jordavtaler. Disse avtalene dekker et samlet areal på ca. 56,2 millioner hektar.

Med en befolkning der ca. 70 prosent bor i rurale strøk og er direkte avhengige av tilgang til jord, er det tydelig at store investeringer i disse områdene vil ha en direkte, ofte alvorlig negativ, konsekvens for dem. Legitimert som klimatiltak er EU er en direkte pådriver for denne utviklingen.

På grunn av manglende tilgang på jord i Europa, har private aktører vendt nesen mot et Afrika hvis jordområder oppfattes å være enten «ubrukt» eller «underutnyttet». Dette tegner imidlertid et ufullstendig bilde av Afrika, og vitner om manglende forståelse (eller manglende respekt) for lokal ressursbruk. Forskning på storskala jordinvesteringer de senere år bekrefter denne manglende forståelsen, og viser at det er en stor risiko involvert for lokale Afrikanske samfunn. «Drømmen om utvikling» blir fort snudd til et mareritt når land og lokale samfunn gir ansvaret for sin fremtidige velstand og utvikling til utenlandske selskaper.

Mer fattigdom

Jordområder som ved første øyekast ser ut til å være ubrukt, har vist seg å spille en viktig rolle for lokale levebrød og matsikkerhet. Videre har det vist seg at selv om investeringene ikke er i direkte konflikt med lokal matproduksjon, blir matsikkerheten allikevel påvirket ved at bønder re-prioriterer sin arbeidskraft.

Istedenfor for å produsere egen mat, søker mange jobber på de store plantasjene som etableres i nærområdet i håp om en mer sikker og forutsigbar fremtid.

Med lave lønninger, økte utgifter på mat og andre produkter de tidligere kunne få fra sine jordområder, har resultatet vært mer fattigdom og økt sårbarhet.

Fordeling

Matsikkerhet handler ikke først og fremst om at det produseres for lite mat, men snarere om fordelingen av mat og produksjonsmidler.

Ustabile samfunn manifesterer seg dermed gjennom usikker tilgang til mat og til produksjonsmidler, som for eksempel land.

Det så vi ikke minst i etterkant av matkrisen in 2007/2008 når protester og opptøyer brøt ut i 48 ulike land. Eller hvordan rekordhøye matpriser i 2011 var en av de drivende årsakene til bølgen av protester i Nord-Afrika og Midtøsten. Hvorvidt vi vil se lignende opptøyer som en konsekvens av de nåværende jordinvesteringene i Afrika er foreløpig usikkert, men vi vet av erfaring at jordspørsmål har vært sentralt i tidligere uroligheter og borgerkriger i ulike deler av Afrika. Samtidig bevitnes det en stadig voksende misnøye med europeiske aktørers fremferd i rurale Afrika, og interne stridigheter øker som et resultat av det som omtales som reinkarnasjonen av koloniøkonomien. I dette spiller EU en sentral rolle.

Ustabil fremtid

Et biodrivstoff subsidierende EU gjemmer seg bak en forkludret vinn-vinn-vinn retorikk: De private selskapene tjener penger, miljøet reddes og moderne utvikling «bringes» til Afrikanske samfunn.

Klimakrisen har, med andre ord, gjennom EU-direktiver skapt nye muligheter for profittsøkende investorer hvor miljøvennlig utvikling oppfattes å være et automatisk vedheng. I realiteten er vi derimot vitne til et vinn-tap-tap prosjekt hvor selskapene tjener penger, og fordelene for miljøet og lokalbefolkninger ikke materialiseres. Den nåværende jordinnvesteringstrenden produserer fattigdom og matsikkerhet, og forsterker dermed de grunnlegende årsakene til konflikt fremhevet av EU selv. Istedenfor å opptre som en global «fredsskaper», bidrar EU til å legge premissene for mer ustabile samfunn i fremtiden.